Fortid og nåtid og framtid

Hvis du har reist kollektivt i Oslo de siste dagene, er det ikke umulig at du har møtt på trynet mitt.

For halvannen måned siden blei jeg spurt om jeg ville være med i den nyeste kampanjen til Ruter, noe jeg takka ja til. Jeg må innrømme at selv om filmsett til dels er kaotiske omgivelser og at å delta på den måten jeg gjorde, stort sett består av mange timer venting og så noen få minutter faktisk handling, syns den delen av meg som drømmer om å lage film at det å være med på medieproduksjon på denne måten både er givende og inspirerende. Ikke minst syntes jeg det var overraskende kult å få se stedet der t-banene går for å sove:

Dette oppdraget viste seg også å by på en trivelig overraskelse i det at Lottie, som jeg trener med, var en del av produskjonsteamet. Den overveldende opplevelsen det tross alt kan være for meg å gjøre noe nytt og uvant, føles alltid litt tryggere når jeg treffer på et kjent og hyggelig ansikt. 

Litt morsomt var det også at kostymeansvarlig i utgangspunktet hadde bestemt seg for et forholdsvis nøytralt antrekk for meg, fordi hun syntes at min ellers så, vel, ekstravagante stil kunne være distraherende, så jeg hadde en sekk full av ensfarga plagg med meg. Da det blei min tur, endte vi likevel opp med å bruke vinterjakka jeg hadde utapå antrekket jeg egentlig skulle ha på meg, og som var tenkt at jeg skulle ta av meg når det blei min tur fordi det tross alt var ganske kaldt på innspillingsdagen. Jeg trur regissør og fotograf endte opp med å like kontrasten mellom den fargerike jakka og håret mitt og det grå industrielle interiøret på Ellingsrudåsen t-banestasjon. Det gjør hvert fall jeg.

Da jeg takka ja til oppdraget, tok jeg forøvrig ikke med i beregninga hvor sjølbevisst jeg skulle komme til å bli av å oppholde meg i Oslo sentrum i kampanjeperioden. Aller mest redd er jeg for et tenkt scenario der jeg ender opp med å sitte i nærheten av en plakat av meg sjøl og en full guttegjeng en sein fredag eller lørdag skal syns det er kjempegøy og vil prate med meg, hahaha. Jeg innser at det tross alt i så fall er en veldig uskyldig hendelse i det store og det hele, men nå er nå en gang å prate med fremmede veldig langt nede på lista over ting jeg liker best å gjøre.

Forøvrig har det blitt en liten diskusjon i den ene autismegruppa jeg er med i på Facebook angående bruken av ordet "Asperger" på plakaten. Jeg forstår at noen syns begrepet er problematisk, oppkalt etter en nazi-lege som det tross alt er, men inntil videre bruker vi fortsatt DSM 10 i Norge, og der er fortsatt "Asperger syndrom" en reell diagnose, til tross for at verden forøvrig egentlig har vedtatt at vi nå om dagen bare bruker autisme om hele spekteret. Sjøl bytter jeg litt på å si at jeg er autist og har Asperger, alt etter hva som føles naturlig der og da, men det er nå også en gang sånn at det er "Asperger syndrom" som det står i papirene mine at jeg har, og for hjernen min, som diagnosetypisk nok har en tendens til å tenke veldig konkret og bokstavelig, kan det i noen sammenhenger føles feil å kalle det noe annet enn hva den offentlige helsetjenesten har bestemt at beskriver meg.

Ellers av interesse i livet mitt, har jeg i det siste sendt inn et knippe søknader av ymse slag:

Altså søknader om uføretrygd og studieplass. Jeg føler på et slags press om å skulle syns at førstnevnte er et nederlag, at det er meninga at jeg skal syns det er trist, men at jeg etter nøye overveiing har akseptert at det er sånn. Men det er ikke sånn jeg føler det i hele tatt, jeg er egentlig bare letta og glad. Likevel virker det som at noen mennesker har litt problemer med at jeg syns det er en god følelse? Akkurat som at de syns at jeg bør skamme meg litt over det, eller at de syns at jeg ikke fortjener å bli ufør med mindre jeg sjøl syntes at det var et tøft valg? Jeg får på ingen måte disse vibbene fra mine nærmeste, men siden "hva driver du med, da?" er det vanligste smalltalk-spørsmålet i verden og jeg stort sett alltid blir spurt om det av behandlere og alt mulig annet, har jeg lagt merke til at folk nærmest virker litt snurte når jeg framstiller det å ha søkt om uføretrygd som et gode. Som det jo tross alt er! Hallo, jeg føler meg sinnssykt takknemlig som bor i et land som tar vare på innbyggerne sine på denne måten, så for meg er det litt underlig at enkelte tilsynelatende misliker mangelen min på skam. "Det er ingenting å skamme seg over" hører vi igjen og igjen, men når vi åpenbart ikke skammer oss, er liksom ikke dét riktig heller. Akkurat som at man med "det er ingenting å skamme seg over", heller mener "du skal skamme deg akkurat riktig mengde." Å bo i et land med våre velferdsordninger er ikke noe å skamme seg over, men derimot et stort privilegium som jeg er veldig heldig som har.

Og så har jeg altså søkt om studieplass på masterprogrammet i litterär gestaltning i Göteborg. I fjor søkte jeg på bachelorprogrammet deres og kom inn, men etter samtaler med både venner og sjukepleieren min sa jeg fra meg plassen. Jeg er mye mer motivert for en master etter å allerede ha vært gjennom tre år med forfatterstudier i Norge. Apropos det har jeg også søkt tredjeåret i Tromsø for tredje gang. Første gang jeg søkte fikk jeg ventelisteplass, andre gang jeg søkte fikk jeg nei. Nå som jeg allerede veit åssen det er å få den verste mulige tilbakemeldinga derfra, føler jeg meg egentlig greit rusta til å motta hvilken tilbakemelding som helst denne gangen. Som jeg sa til Unn her forleden: jeg er forberedt på det verste og blir kjempeglad for det beste.

Mars 2024

Opplevelser: Middag på Casa Pisano og kinotur med Vibeke. Besøk hos Vibeke. Konsert med Susanne Sundfør i Bragernes kirke med Vibeke. Lønsj på Oslo Street Food med Mari. Konsert med Spit Mask og Patriarchy på Goldie med Martina.

Innkjøp: På Patriarchy-konserten fikk jeg endelig kjøpt denne toppen som jeg har hatt lyst på leeenge, men så er den internasjonale økonomiske situasjonen som den er, så å bestille den på nett har vært vanskelig å rettferdiggjøre når prisen for frakt og toll kommer på mer enn det dobbelte av hva sjølve plagget koster. Jeg spurte Patriarchy på Instagram om de kunne ta den med for å selge på Europaturneen sin, og det kunne de, så nå er den min!!!! Det kommer ikke supergodt fram på noen av bildene, men teksten glitrer!!!!

TV-serie: Jeg har sett ferdig begge sesongene av true crime-serien The Curious Case of Natalia Grace på HBO, og i den uoversiktlige sjøen av true crime av ymse kvalitet der ute, var denne serien blant det bedre jeg har vært borti. Twists and turns, virkelige mennesker med personligheter som aldri ville framstått troverdige om de hadde fantes i en skjønnlitterær tekst, og en The Jinx-verdig slutt. Jeg har også fått sett alle episodene bortsett fra den siste av tredje og avsluttende sesong av Young Royals, og mest av alt føler jeg at jeg ikke vil at det skal være slutt ennå, samtidig som jeg prøver å være glad for at serien tross alt gir seg på topp og ikke fortsetter å melke kua til det knapt er melk igjen, sånn som enkelte andre serier har en tendens til å gjøre.

Film: Jeg så to ganske forskjellige filmer denne måneden; Dune: Part Two og Asteroid City. Jeg syntes Dune: Part Two fungerte bedre enn den første filmen, som egentlig føltes mest som ei eneste lang innledning (noe den på sett og vis også var). Jeg syntes toer'n så helt hinsides lekker ut, jeg lo godt av de tilsikta eller utilsikta nikka til Life of Brian, kunne ønska meg ei mer psykedelisk visuell framstilling av hva som skjer når man drikker livets vann, savna The Guild fra boka, syntes kanskje den åpenbare surmulinga til Chani blei litt overtydelig, men likte likevel at filmen tar et mer ambivalent – og dermed mer trofast til boka – standpunkt til Pauls heltestatus, helt motsatt av hva David Lynch sin Dune fra 1984 gjør (selv om jeg ikke desto mindre er veldig glad i den filmen, men av helt andre grunner). Jeg koste meg også med Asteroid City, som jeg syns har fått ufortjent mye hat fra folk som plutselig har bestemt seg for at Wes Anderson ikke er kul lenger. Asteroid City er langt fra hans beste, til dét er den altfor vinglete, men den ser nydelig ut og er full av fantastiske replikker. Så fins det sikkert folk der ute som syns at Wes Anderson bør skifte stil nå, at hans særegne estetikk og lakoniske humor ikke føles like fresk lenger nå som da The Royal Tenenbaums kom i 2001, men jeg har alltid likt greia hans og syns det er ganske kult at han fortsetter å kjøre sitt eget løp, framfor å kontinuerlig strebe etter å tilpasse seg hva publikum og kritikere til enhver tid måtte ønske seg. Med andre ord: liker man, i likhet med meg, Wes Anderson i utgangspunktet, liker man også Asteroid City. Hvis man ikke gjør det, er det ikke noe poeng i se denne filmen.

Bok: Om noen uker kommer Det fraværende, debutboka til min venn Susanne Mørk, og jeg har vært så heldig å få lese den allerede! Det er noe helt spesielt med å kunne følge ei bok fra den bare er en idé til den er et ferdig produkt, og jeg er jo ikke hundre prosent upartisk i og med at jeg som sagt allerede kjenner Susanne, samtidig som jeg har gått nok av forfatterstudier nå til å fint klare å skille mellom teksten og personen som har skrevet den. Jeg har alltid vært fan av tekstene til Susanne, men å se dem gjennomarbeida på denne måten har vært enormt gledelig. Hun har alltid hatt noe mørkt og uhyggelig lurende i bakgrunnen av det hun skriver, og i denne samlinga med fortellinger har hun klart å spisse det til, kontrastere det enkle og uskyldige opp mot det komplekse og farlige, og skape en imponerende dybde i situasjoner som rommer mer enn hva man kan slumpe til å tru ved første øyekast. Jeg gleder meg skikkelig til denne boka kommer ut i verden, og siden antallet forhåndsbestillinger har gått over all forventning, kan det være lurt også for deg å forhåndsbestille den, sånn at du ikke trenger å måtte vente på et andreopplag.

Musikk: GusGus stod bak et av fjorårets aller beste album for meg, og 2024 ser foreløpig ikke ut til å bli et dårligere år for de islandske technoguruene. Singelen Breaking Down står igjen som mars måneds beste utgivelse, og akkurat som i Unfinished Symphony, inneholder refrenget det særegne euforiske toneskiftet som GusGus har gjort til sin spesialitet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det toneskiftet føles som pur katarsis hver eneste gang jeg hører det. Og hvor kul er ikke den Mad Max-aktige animerte musikkvideoen?

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefemte kapittel

Så denne California-drømmen min er ikke heeelt ny. Jeg har sikkert sagt det før, men noe av det jeg syns er morsomst med å vende tilbake til en nesten tjue år gammal tekst, er at jeg egentlig fortsatt skriver om de samme tinga. Langt bedre, selvfølgelig, men California har alltid hatt ei spesiell betydning for meg litterært, uten at det er noe jeg har vært særlig bevisst på.

For tidligere kapitler, kan du i kjent stil trykke på Aloha verden-knaggen.

De tre dagene før vi dro, foreløp uten særlig handling. Vimsete forsøk på å få hverandre til å tenke på noe annet enn California, California, California og sommerklær og solkrem og badetøy og strandvolleyball var igrunn det eneste som vi bedrev dagene med.

   Tobias hadde fått med søsteren min. Det var fortsatt rart å tenke sånn, at Tobias var sammen med søsteren min eller at søsteren min var sammen med Tobias, for den saks skyld. Allikevel virket det mest naturlig å si at Tobias var sammen med søsteren min for i motsetning til de fleste jeg kjente, kjente jeg en av kompisene mine bedre enn min egen søster. Jeg hadde kjent Tobias lenger enn Kylie også. Slå den, du! Å ha kjent en fyr du ble kjent med etter at du flyttet for noen måneder siden lenger enn sin egen søster. Men for meg var det altså sånn det var og det var igrunn fint lite jeg kunne få gjort med det.

   Endelig var avreisedatoen der og alle i huset var helt ville. Alle tenkte det samme for ingen av oss hadde vært på et så solrikt sted før så derfor var dette helt spesielt.

   Taxien stoppet utenfor huset og tutet litt. Alle så på hverandre, gliste og så gikk vi ut og presset oss sammen i baksetet og Sid fortalte hvor vi skulle. Så bar det i vei til flyplassen, da, og ingen sa et ord på veien, alle var altfor spent og selv om vi var musestille, visste alle hva de andre tenkte. 

   Neste gang taxien stoppet, var det utenfor flyplassen. Alle gikk ut og tok koffertene sine fram fra bagasjerommet og så gikk vi alle inn med store smil om munnen.

   Sid var den første som åpnet den. Munnen, altså. Selv om vi ikke var i nærheten av Kylie, Mario eller Giovanni nå, var det allikevel noen amerikanske ord som glapp ut av munnen hans, akkurat som den dagen i studio hvor jeg hadde sunget, bortsett fra at nå utbrøt han: ”Hell yeah, man.”

   Kanskje han var synsk og det var derfor han sa det. I allefall kom en veldig blid amerikaner mot oss nå med et smil som kunne lyst opp den svarteste natten.

   ”Hei, alle sammen! Weeee!” ropte Kylie og kom mot oss med en trillekoffert. Den så ut til å veie et tonn, minst, og dessuten var den så fullstappet at den så ut til å kunne sprekke når som helst.

   Kylie la merke til at jeg stirret på kofferten hennes og svarte: ”Du skjønner, jeg hater å ikke ha med meg nok klær når jeg er ute og reiser”. Hun dro en hårlokk vekk fra ansiktet og først nå la jeg merke til hvor rød hun var. Jeg bemerket det og Kylie forsikret oss om at det bare var fordi hun hadde løpt så fælt, hun var visst redd for ikke å rekke flyet. 

   ”Men herregud a’, jente, flyet går jo ikke før om en og en halv time!” sa Gabriel. 

   ”Ja, ja, jeg liker å ha god tid”, sa Kylie bare og det ubekymrede smilet hennes var på plass igjen.

   Vi stilte oss i kø for å legge koffertene våre på trillebåndet og deretter vandret vi rundt på flyplassen før vi steg om bord i flyet vårt og satte nesen i retning California.

   På flyet begynte jeg å synge. Enda hvor mye jeg hater synging, var det faktisk akkurat det jeg satte i å gjøre. Selvfølgelig var det en sang som passet perfekt, nærmere bestemt California Dreaming med The Mamas and the Papas. 

   Vi kjente at det ble varmere i flyet, til og med, etter hvert som vi nærmet oss og jeg var ikke den eneste som var nødt til å ta av meg genseren og bare sitte i t-skjorte. Det var klart det var sånne knotter i taket du kunne skru på som blåste kald luft, men skal jeg være ærlig, hjalp det ikke noe særlig.

   Etter at jeg hadde gått lei av å synge California Dreaming, tok min yndlingspopgruppe Beach Boys over med slageren California Girls. Deretter var det California av Phantom Planet som jeg sang på. Til slutt ble Tobias, som satt ved siden av meg, mektig lei av syngingen min og ba meg holde kjeft. Jeg gjorde det. I to sekunder. Så var det på’n igjen mens Tobias maste høylytt om å få bytte sete, men de andre bare lo av ham.

   Hjertet mitt dunket fortere da jeg hørte stemmen over høytalerne i flyet som meldte fra om at alle måtte spenne sikkerhetsbeltene fordi vi gikk inn for landing. Med historiens største glis (ok, da, litt overdrivelse, men smilet mitt var i allefall større enn Mona Lisas) spente jeg på meg sikkerhetsbeltet og så fikk jeg dotter i ørene, men jeg var bare glad til. Det betydde jo at vi gikk inn for landing!

   Med en gang flyet hadde stoppet, fikk Sid maur i rompa, virket det som. Han skulle opp og fram akkurat der og da, mens Gabriel, som satt ved siden av ham, sa til ham at han burde vente siden nå kom en stim av mennesker til å renne til utgangene og nærmest slåss om å komme først ut. Såklart smurte jo Gabriel tjukt på og fortalte videre om folk som var blitt kvalt av alle folkene som presset seg på. Dette fikk Sid til å grøsse og, enda viktigere, sitte stille.

   Da en del mennesker hadde gått av, begynte vi så smått å røre på oss også. I allefall tok vi av oss sikkerhetsbeltene og reiste oss.

   Da vi trådde inn i midtgangen, måtte jeg nesten klype meg selv i armen for å spørre meg selv om dette virkelig hendte, om jeg virkelig var i California nå, eller om det bare var en god og livaktig drøm. Men da jeg kjente pusten til Tobias i nakken, innså jeg det: Dette var virkelig! Jeg var i California! 

   Jeg strakte meg på tå for å nå bagasjen jeg hadde lagt over setene, men hvor enn mye jeg prøvde, nådde jeg den ikke. Jeg var rett og slett for lav. Det hele endte med at Tobias, som var rundt 10 centimeter høyere enn meg, måtte ta den ned med en latter og en bemerkning om at nå måtte jeg begynne å spise magiske bønnespirer som i det eventyret så jeg kunne vokse litt også.

   Alle sammen gikk mot utgangen med forventinger i massevis. Vi sa ikke så mye, men nok en gang var det som om vi var blitt tankelesere alle mann: Vi visste nøyaktig hva de andre tenkte, nemlig det samme som vi tenkte selv, så ord var unødvendig.

   ”Dægger’n!” sa Sid da vi kom ut og den varme luften slo imot oss, ”her var det varmt!” 

   ”Puh, ja!” istemte Kylie og viftet hånda si framfor ansiktet sitt som en vifte. Jeg bare nøt det og hadde igrunn ingenting å si. 

   Vi kom inn på flyplassen og tok imot koffertene våre. Deretter ringte vi til en taxi som kjørte oss til hotellet ganske straks.

   Da taxien stoppet og vi skyndte oss rundt for å lempe bagasjen ut, spurte plutselig Roger: ”Hvor er vi egentlig?” 

   ”Tulling! Vi er i California!” utbrøt jeg matt og slo meg på pannen. 

   ”Ja, da vet jo jeg og, det, men hvor hen i California?” spurte Roger. 

   ”Dust, California er California, det!” sa jeg og himlet med øynene, men de andre stirret dumt på meg. 

   ”Hva er det?” spurte jeg. 

   ”Hva mente du med ’California er California’?” spurte Sid. 

   ”Jo, jeg mente det jeg mente!” sa jeg og forstod ikke hvorfor ingen andre skjønte meg. 

   ”Og hva var det du mente?” spurte Tobias. 

   ”Vi er i California!” sa jeg oppgitt. 

   ”Ja, det har vi fått med oss vi også”, sa Tobias rolig. 

   ”Ja, så hva er problemet da?” spurte jeg irritert. 

   ”Det du sa med at California er California. California er inndelt i byer og steder og sånn, vet du”, sa Sid. 

   ”Næh, det er det jo ikke! California er jo en by!” sa jeg og lo og så rundt meg for å se om det var flere enn meg som hadde fattet hvor dum Sid var. 

   ”California er ikke en by”, sa Kylie. 

   ”Hva er det da, om jeg tør spørre?” spurte jeg eplekjekt og satte hendene i hoftene. 

   ”Det er en stat med 27,7 millioner innbyggere med Sacramento som hovedstad og en av statens største byer er Los Angeles og det er der vi befinner oss”.

   Jeg snudde på hodet for å se hvem som kom med det utfyllende svaret. Det var Gabriel. Han la merke til at flere og flere stirret på ham, men han satte bare opp en forbløffet mine og sa: ”Hva er det?”

   ”Los Angeles… Er det ikke her hvor Disneyland ligger?” spurte Tobias litt tankefullt og så ut i lufta. Før noen rakk å svare, fortsatte han: ”Dit må vi dra en gang. Jeg har alltid drømt om det som unge og når vi først er her i L.A. er jeg nødt til å komme meg til Disneyland!” 

   Vi tok med oss koffertene og gikk inn på hotellområdet. Deretter sjekket vi inn i resepsjonen og fikk nøklene til rommene for denne gangen skulle vi ikke dele rom alle sammen, men vi delte oss og skulle bo på to rom, fire på et rom og tre på et annet.

   Da vi stod i heisen og ventet på at den skulle frakte oss til 5. etasje, diskuterte vi hvem som skulle bo sammen. Vi ble til slutt enige om at Sid, Tobias, Kylie og jeg skulle dele et rom og Arne, Roger og Gabriel skulle dele et annet.

   Pling! kom det fra heisen idet den stanset i vår etasje. Alle gikk ut med kofferter og bager og det som var og så gikk vi bortover den ganske trange gangen. Til slutt kom vi fram til våre rom, som lå ved overfor hverandre, og så gikk vi inn, hver til vårt.

   ”Det er ganske morsomt, ikke sant?” sa Kylie da vi kom inn, ”to søstre og to brødre deler rom, nei så artig!”

   ”To søstre?” spurte Tobias og så på Kylie med et granskende blikk. Han hadde jo verken hørt at vi var adopterte begge to eller at vi til og med var søstre. 

   ”Eh, ja”, sa Kylie, klødde seg i nakken og så litt brydd ut, derfor tok jeg for meg å fortelle hele historien om hvordan vi fant det ut.

   Da jeg var ferdig, stod Tobias igjen med øyne som tinntallerkener. Han så ikke ut til å tro det han hadde hørt. 

   ”Å ja”, sa han til slutt og så begynte vi å bevege oss igjen, det vil si, ta av oss skoene, sette koffertene på rommene våre og sjekke ut hvor badet var. 

   ”Vi har den utsikten!” sa plutselig Sid som stod ute på verandaen. Jeg gikk ut til ham. Han lente seg over rekkverket og så utover. Solen holdt på å gå ned bak horisonten, så jeg, og det gjorde at den badet hele byen i et nydelig lys. 

   ”Er ikke vi de heldigste smurfene du noen gang har kjent?” spurte Sid og gliste fett. Jeg nikket og smilte, så utover rekkverket jeg også mens jeg lurte på hva det egentlig var med Sid og disse smurfegreiene. 

   ”Står dere her, dere da?” spurte Kylie som dukket opp bak oss. 

   ”Jepp. Denne utsikten er utrolig”, sa Sid. 

   ”Ja. Den er kjemperomantisk”, sa Kylie og stilte seg ved siden av meg. Jeg snudde meg mot henne for å se om det var et slags hint og Kylie holdt tommelen opp mot meg, nikket og smilte lurt. Jeg ignorerte henne og festet i stedet blikket på solnedgangen igjen. Den var virkelig vakker. Med et sideblikk bort på ansiktet til Sid som nå lå badet i det nærmest magiske lyset, tok det ikke lang tid å konstatere at han var akkurat det samme.  

   ”Kom inn, a’, det er ensomt her inne!” maste Tobias og dukket opp i døråpningen. 

   ”Nei, du kan heller komme ut, dette må du ikke gå glipp av”, sa Sid og Tobias ble litt nysgjerrig og lente seg over skulderen til Sid for å se. 

   ”Wow!” var det eneste han greide å utbryte før han fortet seg inn, hentet kameraet og foreviget dette perfekte øyeblikket. 

   Helt til da hadde jeg faktisk trodd at gutter ikke hadde øye for ting som var pene. Dette var annerledes. Både Tobias og Sid var like oppslukt av solnedgangen som det vi jentene var. Som det vi søstrene var.

   Plutselig sank solen ned bak havet, men fortsatt var det noen solstråler som sivet fram fra bak der. Allikevel tok det ikke lang tid før skumringen brøt fram og vi fire gikk inn igjen.

   ”Hva har vi her?” sa Sid og åpnet døra til minibaren mens han ramset opp for oss: ”Potetgull, cola i massevis, øl også, faktisk, peanøtter, frukt og cider. Hva mer kan man ønske seg?” 

   ”Sjokolade”, mumlet jeg, halvt til meg selv, men Sid hørte meg allikevel og sa: ”Jo, det er faktisk sjokolade her også. Her, ta imot!” og hev en til meg. Jeg ble litt overrasket, men fanget den i lufta og på en, to, tre så var den vekk. 

   Etter at vi hadde sittet i sofaen og pratet litt og sånn, fant vi ut at det var på tide å gå og legge seg. Guttene skulle tross alt tidlig opp neste morgen for å lansere albumet sitt.

   Det var to soverom med to senger hver. Guttene skulle dele rom og jentene skulle dele rom. Eller brødrene og søstrene om du vil.

   ”Du liker Sid, ikke sant?” spurte Kylie da vi var på plass i sengene våre. Jeg stirret på henne som om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva hun bablet om. 

   ”Hva får deg til å si det?” spurte jeg til slutt. 

    ”Jo, jeg har da sett deg og selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre så godt til søstre å være, må jeg innrømme at jeg tror det er noe med at vi har samme blod. Det er nesten som om jeg kan lese tankene dine. Du vet, jeg kan se på ansiktet ditt og kjenne igjen det uttrykket fordi jeg ofte blir seende sånn ut når jeg tenker på akkurat det samme.”

   Jeg kvapp til litt. Det var sånn jeg følte det med henne også. Av og til gjettet jeg faktisk hva hun tenkte på fordi jeg hadde ganske mange ansiktsuttrykk som var klin like hennes.

   ”Når Sid ser på deg eller smiler, får du et helt spesielt uttrykk i øynene”, fortsatte Kylie, ”nærmest som om de begynner å glitre, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke bare øynene dine, altså, men hele ansiktet ditt liksom lyser opp og jeg ser det på deg at du blir flere hakk gladere bare ved å være i samme rom som ham.” 

   Jeg stirret på Kylie før jeg spurte: ”Hvordan i alle dager har du funnet ut alt det?” 

   ”Som sagt, det er akkurat sånn jeg oppfører meg også, det har jeg blitt fortalt!” smilte Kylie. Jeg smilte jeg også, så fortsatte Kylie: ”Jeg tror vi er veldig like, jeg. Begge to har en forkjærlighet for punkete klær, for eksempel. Jeg skal vedde på at vi liker samme type bøker og filmer også. Hva synes du for eksempel om fantasy? Og parodier er jo noe av det morsomste du kan se på film!” 

   ”Ja!” istemte jeg. 

   ”Krigsfilmer er kjempefine”, sa begge to i kor, noe som førte til at begge to begynte å le. 

   ”Jeg tror jeg aldri har møtt noen som forstår meg når jeg sitter med tårer i øynene på en krigsfilm og tenker på hvor utrolig vakkert det er”, sa jeg. 

   ”Er det akkurat sånn du er også?” spurte Kylie og jeg nikket opprømt. 

   ”Wow, vi er virkelig like!” sa Kylie. 

   Kylie var stille en stund før hun gjentok: ”Du liker Sid, ikke sant?” Jeg skulle til å protestere, men Kylie kom meg i forkjøpet: ”Ærlig talt, du er jo på knærne etter ham, jo! Jeg ser det på deg så ikke prøv å nekte!” 

   ”Ok, ok!” lo jeg, ”ja, jeg liker Sid, jeg synes han er nydelig!” 

   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie triumferende. Deretter sa hun: ”Da kan vi jo trygt si at vi har lik guttesmak også, da! Faller for hver vår tvilling a’, gitt. Enda godt at det er to av dem så vi slipper å slåss om samme gutten!” Jeg lo da hun sa det. Etter det ønsket vi hverandre god natt og jeg lente meg tilbake på puta, trakk inn pusten godt en gang før jeg lot meg synke hen til drømmenes verden. 

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:

Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.

Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som Vannfall, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

Februar 2024

Opplevelser: Middag på Gandhi og kinotur med Vibeke. Middag på Rent mel og Mandy på Cinemateket med Hannah. Tacofest og brettspill i lånt leilighet. Middag på Nordvegan og Caligula på Det Norske Teatret med Kit. Skrivetreff med skrivevenner.

Innkjøp: Ingenting.

TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.

Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.

Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.

Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefjerde kapittel

Jeg får litt bandmøte-inne-på-et-kontor-i-det-newzealandske-konsulatet-med-bandmanager-Murray-vibber av dette her. Bare med et langt større budsjett (av en eller annen grunn).

Tidligere kapitler? Klikk her.

Da jeg kom hjem til klikken, var jeg fortsatt i sjokk. Det samme var Tobias som sikkert nettopp hadde fått vite hvem vi så i byen i dag. 

   ”Giovanni ringte nettopp”, mumlet Arne, som hadde kommet på besøk. 

   ”Å?” spurte jeg, uten entusiasme i stemmen. Arne bare overså meg. Deretter sa han igjen: ”Jeg sa at Giovanni ringte nettopp”. 

   ”Og jeg så ’å’!” sa jeg. Arne stirret surt på meg og sa: ”Men jeg sa det ikke til deg, så du kan holde kjeft”. 

   ”Hold kjeft selv, Arne, selv om hun ikke er med i bandet, er hun en like stor del av oss”, sa Roger og da tiet Arne. Jeg sendte et takknemmelig blikk i retning av Roger.

   ”Hva ville han?” spurte endelig Gabriel. 

   ”Han ville at vi skulle komme og lage en ny musikkvideo, i allefall begynne å planlegge”, forklarte Arne. Gabriel tygget på underleppa si før han spurte meg: ”Vil du være med?” 

   ”Kan jeg godt”, sa jeg og trakk på skuldrene. 

   Alle bare satt eller stod der. Det hvilte en ganske ubehagelig atmosfære over hele huset, igrunn. Alle hadde sitt å tenke på, virket det som. Jeg hadde nettopp fått vite at Kylie var søsteren min og Sid hadde oppdaget faren sin i byen. Nå visste Tobias også om det, og akkurat som Sid, følte tydeligvis han også at faren deres var ute etter noe. 

   ”Kanskje vi skal… kanskje vi skal komme oss bort…” mumlet Arne og kom seg på beina, men han var den eneste. 

   ”Vær så snill, motiver meg, a’”, sa Roger som lå nærmest henslengt i saccosekken. Tobias tok på seg oppgaven og begynte å synge en koselig liten sang han som var på cd’en deres om nettopp det å bli motivert. 

   ”Fin sang”, bemerket jeg og Tobias mumlet et ”takk”.  

   ”Nei, nei, vi får vel komme oss opp, da”, sa Roger og reiste seg. Vi andre fulgte hans eksempel og gikk ut døra sammen med han.

   Ute tok Gabriel opp mobilen sin for å ringe etter taxi. Den kom ganske fort og vi satte oss inn alle sammen, selv om det ble trangt, og ble kjørt til studio.

   Det var ingen Fantastic 5-gutter som ventet på oss da vi ankom, bare oss. Deilig. Hele greia for oss selv.

   ”Hei dere!” sa Giovanni og kom mot oss. 

   ”Nei, så koselig å se deg igjen også”, sa han og smilte mot meg og jeg smilte tilbake. 

   Vi gikk etter ham inn på samme rommet vi hadde sittet når vi hadde diskutert musikkvideoen til debutsangen deres. Der satte vi oss ned alle sammen i slitte skinnsofaer og klappstoler i det gråmalte rommet som igrunn var et ganske ukoselig rom, men med oss i det, følte jeg at det faktisk lettet stemningen.

   ”Det nærmer seg utgivelsen av cd’en deres…” hintet Giovanni da alle hadde satt seg godt til rette. Da ingen sa noe, fortsatte han: ”… og flere cd-butikker har allerede ringt og vil at dere skal være der på dagen den blir gitt ut. Dere må bestemme selv hvilken butikk dere vil være til stede i eller om dere vil være der i en av dem i det hele tatt. Som dere skjønner, er det faktisk ikke så mange som blir tilbudt å være til stede på slippdatoen så dere har nådd en viss popularitet.”

   Guttene stirret rett framfor seg. Ingen sa noe. Sid fiklet litt med glidelåsen på jakken sin og Gabriel pirket av neglelakken sin med pekefingeren. 

   ”Så… hva blir det til? Vil dere være der? Oppleve ordentlig kjendisliv med lynende blitzlamper, hylende fans og spørsmål om autografskriving?” spurte Giovanni, men fortsatt var guttene tause. 

   ”Altså, dere behøver ikke hvis dere ikke vil, jeg mener…”

   ”Vi stemmer over det”, avbrøt Sid Giovanni, ”rekk opp hånda dere som er for at vi skal være der i en av butikkene!” Sid, Arne og jeg (som Roger sa, selv om jeg ikke var med i bandet, var jeg minst like viktig) rakte hånda i været. Altså var det tre mot tre. 

   ”Loddtrekning”, avgjorde Sid og tok av seg kjedet han hadde på seg og holdt det bak ryggen. Deretter snudde han seg mot Giovanni og sa: ”Ok, Giovanni, siden du ikke er med på avgjørelsen, skal du få det ærefulle oppdraget av å velge hånd”. Giovanni valgte den som kjedet til Sid lå i og dermed var det avgjort – de skulle møte opp i en av butikkene om få dager for å være med på å slippe sin egen cd. 

   Giovanni så på søknadene han hadde tatt med seg fra forskjellige butikker som ba om at ”de store stjernene” skulle bli med på lanseringsdagen. Han klødde seg litt i skjegget før han spurte guttene om hvilken butikk de ville bli med å lansere i. Sid trakk på skuldrene for å vise at det var samme for han, men allikevel fikk han bunken med søknader å se gjennom. Tobias lente seg over skulderen hans for å lese han også.

   Plutselig holdt Sid fram en søknad og sa: ”Dere, denne kommer fra en butikk som ligger på vestkysten, nærmere bestemt California!” 

   ”Jippi! Jeg stemmer for den! Sol og varme!” utbrøt Roger. 

   ”Nettopp, jeg tenkte det samme”, sa Sid og la den søknaden til side mens han bladde fort gjennom de andre. Siden ingen andre virket interessante, spurte han de andre: ”Greit for dere med California-butikken?” Det var alle helt enige i, jeg også, tenk a’ gitt, California, varmt og godt året rundt, så da var det bestemt også – om ikke lenge skulle hele klikken til California bare for å lansere en cd. Tøft. 

   Giovanni satt i en stressless-stol i brunt skinn som han nå lente seg tilbake i og sa: ”Så til det dere egentlig kom for. Fansen er utålmodige etter flere musikkvideoer. Dere kan allerede nå begynne å tenke på hvem dere vil gi ut så skal vi begynne planleggingen med en gang dere er hjemme fra California”. 

   ”Håpløssangen!” foreslo Sid med en gang, men Giovanni sukket og sa: ”Beklager, altså, Sid, men vi fikk den dessverre ikke med på cd’en engang.” 

   ”Hva!?” sa Sid og så forbløffet ut, ”det var jo en av yndlingssangene mine!” 

   ”Ja, jeg vet det og jeg er lei meg”, sa Giovanni, ”men cd’en deres er fullspekket allerede og vi var nødt til å utelate noen og den sangen var en av dem.” 

   ”Men… men…” stammet Sid, men Giovanni avbrøt: ”Vi får den nok alltids med på den neste cd’en deres for det er dere vel enige om alle sammen? At det blir en neste cd?” 

   ”Jepp”, sa alle, ganske i kor og Giovanni nikket fornøyd. 

   ”Den sangen vi har lagd… om oss… den er vel kul?” foreslo Gabriel, ”jeg mener, hadde det gått an å lage musikkvideo til den?” 

   ”Det der var et glimrende forslag, Gabriel”, sa Giovanni, ”virkelig supert. Den er tross alt en av de mest humørfylte sangene deres som samtidig fenger skikkelig. Jeg tror jeg kan ha rett hvis jeg antar at den kan bli en sann hit”. Gabriel smilte stolt som om det allerede var bestemt at de skulle ta den sangen.

   ”Skal jeg bli med til California?” spurte jeg, direkte som vanlig, men jeg bare måtte vite det. California, lissom, det var bare så utrolig og hvis jeg skulle bli her, hadde det vært kjipt, for å si det sånn. Allikevel var jeg sikker på at jeg visste hva svaret ble. Jeg var tross alt ikke med i bandet.

   ”Jepp, det hadde jeg tenkt”, sa Giovanni, noe som overrasket meg. 

   ”Men… hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Ja, såklart, vil du jo ikke, skal jeg ikke tvinge deg”, sa Giovanni som misforstod. 

   ”Nei, nei, jeg vil veldig, veldig gjerne, men hvorfor, holdt jeg på å si? Jeg er jo ikke med i bandet”, sa jeg. 

   ”Nei, det er du ikke, men du har en nesten like viktig rolle. Du er maskoten deres”, sa Giovanni og jeg satte i å hikste av latter. 

   ”Maskoten deres?” fikk jeg presset fram mellom latterkulene. 

   ”Ja! Du har fått den rollen som nærmest en liten god fe som er med bandet hvor enn de er”, svarte Giovanni og det virket som om han strevde for ikke å buse ut i latter han også, ”du er faktisk litt kjent du også selv om ingen vet hva du heter!” Jeg lo enda mer mens tårene spratt og da endelig det verste ga seg, hadde jeg skikkelig vondt i magen av hele greia.

   ”Hør her, flybilletter er betalt”, sa Giovanni og jeg hørte et lavt ”yes!” fra en av gutta, men siden det ikke var annet enn hvisking, var det umulig å si hvem det var.

   ”Hvor lenge skal vi være der?” spurte Tobias. 

   ”Bare fire dager. Dere vet, livet dere har valgt inneholder mye reising. Det er derfor jeg seriøst har tenkt over å anskaffe dere en turnébuss. Hvis det er greit for dere, da. Det blir jo svindyrt å hele tiden sponse flybilletter”, sa Giovanni. 

   ”Turnébuss? Fete saker!” gliste Sid. Giovanni nikket og smilte før han sa: ”Ja, ja, da ringer jeg til butikken i California og sier at dere kommer, da? Skal jeg bestille en turnébuss til dere også mens jeg først holder på med å ringe?” 

   ”Ja!” ropte de alle sammen og Giovanni reiste seg og gliste mens han sa: ”Greit! Sier vi det, da! Da får dere ha en god dag!” 

   ”Jøss da, såklart skal vi det!” sa Roger og reiste seg han også noe som førte til at hele resten av klikken også gjorde det. Deretter gikk vi ut døra mens vi sa ”ha det!” alle mann.

   ”Alle disse taxiene tar livet av meg en vakker dag”, sa Roger da vi kom ut og han skulle ringe etter taxi tilbake også, ”det blir så dyrt! Kanskje vi burde skaffe oss sykler og begynne å sykle hit i stedet.” 

   ”Sykle? Altså, ikke noe galt med sykling, men på vintertid? Eh, nei takk”, sa Sid og Roger flirte idet han slo nummeret til taxiselskapet. Snart svingte en opp ved fortauskanten og alle hoppet inn. Snart var vi hjemme.

   ”Tenk på det, dere, California!” sa Tobias og greide ikke annet enn å gå fram og tilbake i det lille huset, ”har aldri vært på et så varmt sted før, jeg!”

   ”Ha det, må gå nå”, sa Arne og gikk før vi andre rakk å si ”ha det” tilbake. Merkelig type.

   Plutselig la jeg merke til at Tobias stod borte ved veggtelefonen og slo ivrig inn et nummer. 

   ”Hva gjør du?” spurte jeg. 

   ”Ringer bort til Kylie og hører om hun vil bli med til California. På min regning, såklart”, smilte han. 

   ”Romantiske lille idiot”, mumlet jeg spøkefullt og Tobias prøvde å sparke meg fra der han stod, men jeg var for langt unna. 

   ”Bare vent, jeg skal nok ta deg”, flirte han og i det samme var det nok noen som tok av røret i den andre enden for Tobias begynte straks å legge ut. Jeg bare ristet på hodet og forduftet inn på kjøkkenet hvor jeg fant Roger i ferd med å sette til livs en pose med potetgull. Han så overrasket på meg idet jeg kom inn og sa: ”Ikke et ord til de andre om at jeg spiser opp lørdagssnacksen nå, ok?” 

   ”Ikke et ord”, sa jeg og tegnet et kors med fingrene mine på halsen min som tegn.

Kroppen min gjør det litt vanskelig å være kroppspositivist

Forrige helg blei jeg spurt om legene noen gang fant ut hva som egentlig var greia med ryggen min. Og svaret på det er jo egentlig nei. Og det er ekstremt frustrerende. Siden sist har jeg vært hos fem forskjellige fysioterapeuter, som alle har gjort så godt de kan, men fordi verken øvelser, massasje eller strømterapi (veldig gøy å si til folk at jeg har fått elektrosjokkbehandling) har hjulpet, får heller ikke de gjort noe mer for meg. En av fysioterapeutene sa rett ut da jeg fortalte om daglig yoga, gåturer og luftakrobatikk at jeg allerede gjør alt riktig og at det ikke er noe mer en fysioterapeut kan bidra med. Jeg gjør alt riktig, så i teorien bør jeg ikke ha vondt. Og så gjør det vondt likevel og ingen skjønner hvorfor. Det vil si, flere av behandlere jeg har gått til hevder at de skjønner hvorfor (stort sett skylder de på stress eller at jeg bare er skikkelig uheldig), men jeg syns det er ei veldig vanskelig forklaring å akseptere. Jeg har blitt skrevet ut fra sjukehuset, og nå er vi på papiret ferdig med saken. 

Kit har introdusert meg for Instagram-kontoen burritos_and_adhd, som er drevet av en vektløfter med utdanning innen fysiologi og trening. Hun er også autist og har ADHD og Ehlers-Danlos syndrom. Hun lærte meg om noe som heter hypotoni, som jeg aldri hadde hørt om før:

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Laura Barito (@burritos_and_adhd)

Og… dette gir jo allverden med mening? Hvis ryggen min bruker færre muskler enn den bør når den gjør egentlig relativt chille ting, er det jo ikke rart jeg blir sliten og får vondt, selv om jeg ikke fysisk er noe svakere enn folk flest – heller motsatt, etter fire år eller deromkring med daglig trening. Hvorfor er det ingen behandlere som har fortalt meg dette? Hvorfor må jeg på Instagram for å finne ut av hva som feiler meg, når jeg omtrent ikke har gjort annet de siste åra enn å fly rundt til leger og sjukehus og psykologer og fysioterapeuter?

Kanskje fordi jeg ifølge legen som utreda meg på Ullevål ikke er hypermobil. Og kriteriene hennes for å mene det, er egentlig basert på en detalj: hun mente jeg ikke scora over cutoff på Beighton-testen. Fastlegen min mente derimot at jeg gjorde det, og det var nettopp derfor hun mistenkte Ehlers-Danlos. Det som gjorde utslaget, var den delen av testen som innebærer å dytte tommelen inn til underarmen. Det kan jeg fint gjøre på begge hender, noe som ifølge fastlegen indikerte at jeg fikk poeng. Ifølge legen på Ullevål, brukte jeg for mye kraft på å dytte tommelen inn mot underarmen, og derfor fikk jeg ikke poeng. Hadde også hun gitt meg poeng for det, hadde jeg scora over cutoff og hadde blitt regna som hypermobil.

Jeg har snakka med sjukepleieren min om dette, og hun sa at til tross for at medisinske undersøkelser og tester er utforma for å være så nøyaktige og objektive som mulig, må de tross alt tolkes av mennesker. Uansett hvor profesjonelle menneskene som tolker dem er, vil det alltid være en viss grad av subjektiv mening tilstede. Sånn som i at fastlegen min mente at tommelen min gikk inntil underarmen min såpass lett at det tyder på at jeg er hypermobil, mens sjukehuslegen mente at tommelen min ikke gikk inntil underarmen min lett nok. Det er meninger basert på skjønn, riktignok kvalifisert skjønn, men skjønn ikke desto mindre.

En av fysioterapeutene jeg var hos, mente at det ikke egentlig spilte noen rolle om jeg så fikk diagnosen EDS eller ikke, fordi det uansett ikke fins noen behandling mot det. Hun har forsåvidt et poeng, men for det første liker jeg å vite hvorfor ting er som de er, for jeg har problemer med å godta "sånn er det bare", "veit ikke" eller "det er nok ikke noe å bekymre seg for" når jeg helt åpenbart merker at det er noe. For det andre gjør en konkret diagnose det lettere å forklare ting for andre. Hvem som helst kan ha vondt i ryggen (noe ulike behandlere har mint meg på i det uendelige: at ryggsmerter er veldig vanlig. Det kan godt være, men jeg har likevel aldri hørt om noen som har samme typen ryggsmerter som meg, så selv om generelle ryggsmerter er vanlig, er ikke mitt konkrete symptomsbilde vanlig nok til at jeg har hørt om noe annet enn EDS som kan forklare det). Det gjør at mange ikke forstår alvoret i det eller innser hvor begrensende det er for meg, og jeg er så utrolig lei av å bli avfeid som bare svak eller sutrete. Sutrete er jeg kanskje, men svak er jeg langt ifra, bare spør trenerne mine på Sometimes.

Så for å oppsummere: hadde jeg scora over cutoff på Beighton-testen, som sjukehuslegen mente at jeg ikke gjorde fordi tommelen min ikke gikk lett nok inntil underarmen, hadde jeg kanskje blitt diagnostisert med EDS fordi jeg oppfyller nesten alle de andre diagnosekriteriene i tillegg. Men så lenge jeg scorer under cutoff, er jeg bare helt vanlig mjuk og ingenting feiler meg. Til tross for smerter som har vært tilstede siden tenåra. Til tross for at jeg i perioder skader meg bare fordi jeg svinger på armene når jeg går. 

Siden EDS er en såpass sjelden tilstand, er det så vidt jeg veit ingen flere steder i landet enn på akkurat Ullevål som diagnostiserer det, så det er liksom ikke bare-bare å få en second opinion heller. Og kanskje spiller det uansett ingen rolle, men siden jeg tydeligvis fortsatt plages av å ikke vite, så vil jeg egentlig påstå at jo, det spiller noen rolle. Om ikke for annet, så for min psykiske helse sin skyld.

På den positive sida er jeg i det minste i ferd med å gjenvinne styrken min, da. Jeg klarer per akkurat nå ennå ikke å klatre opp en silk som før, men jeg har ikke lenger problemer med å komme meg opp og inn i hoopen.

På den negative sida har jeg skada den venstre hamstringen min på nytt. Etter at den hadde begynt å gro. Heldigvis skada jeg denne gangen ikke den høyre hamstringen i samme slengen sånn som sist, så å ha én som ikke fungerer og én som fungerer suboptimalt, er i hvert fall bedre enn å ha to som ikke fungerer i det hele tatt.

Kropp, dere! Og fortsatt er jeg bare i tredveåra. Blir spennende å se om jeg fortsatt kan stå oppreist om enda tredve år.