onsdag 20. juli 2016

Fra skisseboka: prosjektet som ikke klarte å ta seg sjøl på alvor

Jeg begynte å skrive på noe en gang, og jeg trudde det skulle bli til noe. Jeg har posta utdrag fra det tidligere, både herher og her. Det var gøyalt å skrive de første sidene, men jeg trur mye av problemet her er lettheten som ligger allerede i åpninga - som kan leses om du trykker på den første av de tre her'ene - sjølve premisset for dette prosjektet var en distanse som tillot meg som forfatter å se ned på hovedkarakteren min. Og sånt blir det ikke god litteratur av i lengden. Uansett hvor patetisk man personlig syns hovedkarakteren sin er, så må man i det minste late som at man ikke syns det, man må for alt i verden skjule det, for hvis det skinner imellom, klarer plutselig ikke leseren å få noen som helst empati med dem.

Jeg har offisielt vraka dette prosjektet, men har tatt deler av det, resirkulert det fullstendig, og latt det delvis gjenoppstå som en fugl føniks.



Utpå kveldinga banka Mio på døra til rommet jeg hadde okkupert inntil videre. Det var et nøytralt, knøttlite, helt ryddig, diskret dekorert rom. Det så ikke ut til at noen pleide å sove her, til tross for senga jeg lå på. 
   ”Jonathan?” sa han. 
   ”Nei”, sa jeg. 
   ”Vi skal ut”, sa han. 
   ”Igjen?” sa jeg. 
   ”Ja.” 
   ”Vi var ute i stad.” 
   ”Nei, da tok vi bare noen øl”, sa han. 
   ”Jeg er blakk”, sa jeg. 
   ”Jeg sa jo det, jeg har masse penger.” 
   ”Har du masse penger?” 
   ”Å ja”, sa han. 
   Og jeg som nesten hadde hatt tid til å tenke over tilværelsen min slik den tydeligvis hadde blitt også. Dette var herved hjemmet mitt. Det var ikke så farlig med penger, for det kom til å ordne seg. Jeg hadde ikke jobb, jeg hadde ikke lenger skole. Dette var det beste i verden. 
   ”Jeg kommer”, sa jeg.

Mio fant et bråkete utested til oss. Hele kollektivet var med. Dette var tydeligvis et slags kveldsrituale for dem, de naturlige bevegelsene, rutinene, det var så åpenbart at dette var noe de var vant med. Måten de erfarent dytta de andre menneskene til side på for å komme seg til baren, den nonchalante armen på bardisken mens de venta, den effektive replikkvekslinga med bartenderen. De satte seg ned ved samme bord og gikk i gang med det de kunne best som om dette var en arbeidsplass og de alle hadde ulike arbeidsoppgaver. Mio og Patti begynte å kline, Øyvind drakk med begge hender, Oskar satt litt bakoverlent og så tankefullt ut i rommet mens han nippa til rødvinen sin når det best passa seg. Jeg observerte dem. Jeg misunte dem ikke like mye som jeg syntes de var komiske. Det var noe som virka så innøvd ved det hele, som om de var statister i en storfilm, og deres eneste oppdrag var å gli umerkelig inn i den satte situasjonen. Tok de virkelig seg sjøl alvorlig sånn som de satt? Jeg var ikke sikker på om jeg klarte å tru på at Patti var noe annet enn en rekvisitt som Mio kunne tafse på. Og Oskar, falt det ham aldri inn hvor stereotypisk han så ut med sitt halvlange hår, halvfulle rødvinsglass og sjelfulle, blå øyne? Hvorfor måtte han bestille rødvin? Kunne han da for faen bare ikke bestille en cider og være ferdig med det? 
   Det var da det slo meg. Jeg reiste meg resolutt opp og gikk bort til baren. 
   ”En cider”, sa jeg med en stemme som skulle låte bestemt og maskulin, men som nesten ikke hørtes i støyet fra omgivelsene. 
   ”Eple eller pære?” spurte bartenderen, ei svensk jente med kraftig sminka øyne. 
   ”Eple, nei pære”, sa jeg. 
   Mens jeg venta på cideren min stakk jeg handa i lomma etter en sigarett og plasserte den mellom leppene. Da hun rakte meg glasset, mumla jeg ”takk” som en buktaler, og tok med meg cideren ut i bakgården. Denne skulle drikkes like a boss. 
   Bakgård og bakgård. Da jeg åpna døra, førte den ut til en slags terrasse med et par bord. Rundt det ene satt en høylytt, fnisete jentegjeng. Ved det andre satt en enslig pønker med svart piggsveis og skinnjakke. Han hadde et glass rødvin i den ene handa og en sigarett i den andre. Han nikka til meg da jeg kom ut. Jeg tolka det som en invitasjon, gikk bort til der han satt og spurte: ”Er det ledig her?” Han gjorde en håndbevegelse og jeg satte meg ned. Jeg tente røyken min og prøvde å holde cideren min på samme måte som jeg hadde sett Øyvind holde ølen sin. 
   Pønkeren sa ikke noe, drakk bare langsomme slurker og tok dype trekk av røyken. De rødvinsfarga leppene stod i en nesten poetisk kontrast til den kvisete haka. Jeg ville at han skulle si noe. 
   ”Hva heter du?” spurte jeg. 
   ”Drikker du cider?” spurte han, stirra på glasset mitt og gliste. 
   ”Ja, som et politisk poeng”, sa jeg. 
   Han gliste enda mer. ”Du mener det faen meg alvorlig, du. Faen, jeg har aldri møtt noen som deg før, ass.” Etter to replikker. Jeg kunne nok dette med førsteinntrykk. 
   ”Så”, han lente seg nærmere og blåste røyk i ansiktet mitt, ”fortell mer om dette politiske standpunktet du har tatt ved å velge å drikke cider.” 
   ”Poetiske poeng blir borte når du må forklare dem”, sa jeg. 
   ”Du sa nettopp politisk”, sa han. 
   ”Det er jeg klar over. Men for meg henger de to ofte sammen.” 
   ”Det er faen meg ikke mye poesi over hu derre blonde fitta fra Fremskrittspartiet.” 
   ”Godt poeng, men er det noe særlig mer politikk over henne?” 
   Pønkeren smilte og satte seg tilbake igjen, imponert. ”Det spørs vel kanskje åssen man definerer politikk, det da”, sa han til slutt. 
   ”Og hva er så din definisjon?” spurte jeg. 
   ”All politikk kan kysse meg i ræva!” sa han. 
   ”Så det er der du helst vil ha henne? Denne blonde fitta fra Fremskrittspartiet? Med tunga mellom rumpeballene dine?” 
   Pønkeren begynte å le. ”Du er morsom, du! Du er faen meg morsom, ass!” 
   ”Ja, hvor tar jeg det fra”, sa jeg. 
   Mio kom ut på terrassen fra døra bak meg, Patti var ikke å se. 
   ”Jonathan!” ropte han og ga meg en klem. Han sølte øl på frakken min idet han bøyde seg ned. ”Har du en sigg til meg, eller?” 
   Jeg rakte ham en røyk og en lighter, men pønkeren reiste seg opp og tente den for ham isteden.
   ”Takk, unge, fremmede mann”, sa Mio, deretter, henvendt til begge: ”åh, hva heter den derre norske filmen igjen? Jeg trur det faktisk er Lillebjørn Nilsen eller noe som sitter med en halvkilos hasjklump og klager over at det nesten ikke er noe igjen.” 
   ”Er du alltid så random?” spurte pønkeren. 
   ”Nei, det var et hint”, sa Mio. 
   ”Bli med hjem til meg. Jeg har ikke en halv kilo, men det er ikke langt unna”, sa pønkeren. 
   ”Sweet!” sa Mio. Så snudde han seg til meg og sa: ”Pass på Patti så lenge for meg, du da.” Så hoppa han over gjerdet fra terrassen. Pønkeren fulgte etter. 
   Jeg gikk inn til de andre. Ikke at jeg hadde hatt lyst til å ligge med pønkeren eller noe, men jeg hadde jo hatt lyst til at han skulle hatt lyst til å ligge med meg. 
   Ved bordet vårt satt Øyvind og Oskar og snakka om et eller annet. Patti stirra ned i det tomme ølglasset sitt. Jeg satte meg ned ved siden av henne. 
   ”Så du og Mio har et åpent type forhold, dere da?” spurte jeg henne. 
   ”Hæ?” skreik hun. 
   Jeg tilpassa stemmen min etter det øvrige lydnivået og skreik tilbake: ”Så du og Mio har et åpent type forhold, dere da?!” 
   ”Dra til helvete, din fordømte pikk”, skreik hun til meg. Jeg fulgte rådet hennes og traska hjemover. Jeg håpa halvveis at jeg skulle bli utsatt for en overfallsvoldtekt, den beskjedne høyden min og det lange håret bidro tross alt ofte til at folk trudde jeg var jente, i det minste bakfra. Innerst inne ville jeg jo egentlig bare at folk skulle ha lyst på meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar